Tragedier og nytt håp i Kongo
Flyktninger til Baraka
På tross av at det nylig avholdte presidentvalget i landet har gått fredelig for seg og at det ikke er brutt ut krig, har det vært mye væpna aktivitet og brutalitet i en del områder.
Særlig i områdene langs med Tanganyika-sjøen, Fizi og Itombwe-fjellene (områder i Sør-Kivu, dvs samme provins, men sør for Bukavu) er situasjonen svært kritisk. Folk blir drept på bestialsk vis – slik man ellers ville slaktet geiter og kyr. Hele landsbyer er brent ned. Områder der norske pinsemisjonærer startet arbeid for titalls år tilbake og der CELPA i dag driver helsesentre og skoler, (f.eks. Tulambo og Malanda) står nå helt øde og forlatt – det finnes ingen mennesker igjen der.
Andre landsbyer er overfylte på grunn av alle menneskene som har flyktet fra omkringliggende landsbyer, og det er en stor utfordring for de lokale helsesentrene, skolene og kirkene å ta imot alle flyktningene, særlig med tanke på husly, mat og medisiner.
Et av stedene som har tatt imot mange flyktninger, er Baraka. Siden 2017 har vi jobbet med å styrke det lokale helsesenteret, med hovedfokus på kapasiteten deres innen psykisk helse. Fokuset er særlig på mennesker som har overlevd voldtekt og også andre traumer forbundet med væpna aktivitet og krigshandlinger. I dag møter flyktningene der en psykolog og et lite team med psyko-sosiale støttespillere.
82 jenter og kvinner i forskjellige aldre som hadde overlevd voldtekt har fått hjelp av den psykiske helsetjenesten ved helsesenteret i Baraka innen november 2019. Bare 29 av disse har blitt stabile så langt, og det sier både noe om hvor komplisert det er å bearbeide traumer i en kontekst med så utstrakt voldsbruk der de gjenlevende har mistet kjære på særdeles brutalt vis og der hele landsbyer blir brent ned slik at folk blir hjemløse i tillegg til traumene ved voldtekt og andre voldshandlinger. Det sier også noe om hvor krevende det er i det trykket som oppstår på steder som tar imot mange flyktninger.
Håp for Hat
Ei jente som heter noe så fælt som Hat var på åkeren sammen med mora si tidligere i fjor da de brått ble angrepet av væpna menn. Mennene skjøt og drepte mora og voldtok jenta. Vi ønsker ikke å gå i detaljer men det var svært brutalt. Da faren fikk vite hva som hadde skjedd, rømte han i desperasjon, og ingen vet til dags dato hvor han er. I Baraka har jenta fått – og fortsetter å få – hjelp. Hun har skremmende mareritt og store traumer, ikke bare etter voldtekten, men også i sorgen og savnet etter foreldrene. Jenta har seks småsøsken som hun har blitt hovedforsørger for.
Hjelp til legedom trengs på mange ulike måter: Samtaler alene, hjelp til detraumatisering, hjelp til å takle vanskelige følelser av skyld og skam. Familiemekling, hjelp til forsørgelse og fysisk overlevelse, hjelp til sosial aksept og tilhørighet. Det denne jenta trekker fram som det viktigste for henne (det gjør vondt å kalle henne ved navnet Hat, så det er lettere å bare kalle henne ”jenta”…) er støttegruppene. ”Takket være hjelpen fra støttegruppa har jeg det bedre i dag”, sier hun.
Drap på kjære familiemedlemmer, brenning av landsbyer, frykten under flukt og mange andre vonde opplevelser gir også traumer, og totalt har den psykiske helsetjenesten ved helsesenteret i Baraka tatt imot 164 mennesker med krigsrelaterte traumer.
Det er overveldende å tenke på at Gud selv ”ble menneske og tok bolig i blant oss” (Joh 1:14). Og Han tok bolig så fullstendig midt i blant oss – i all vår smerte, i flukt og vold. Mens Jesus ennå bare var en liten smårolling, tok Maria og Josef ham med seg og flyktet. De opplevde frykten mens man er på flukt. Mange familier i området de flyktet fra opplevde smerte og traumer da små barn ble drept hvis de var førstefødt og gutt. Juleevangeliet er ikke så langt unna realitetene som leves i områder sør for Bukavu i dag.
Tekst: Misjonær og prosjektrådgiver Ingrid Schärer Østhus
Nytt håp i Baraka
Samhold, solidaritet, nytt håp og ny glede er noe av det jentene og kvinnene i Baraka forteller om.
Vil du støtte vårt arbeid?
VIPPS til 88531 eller se her