Miracle har sett mirakler - Pinsemisjonen - Norwegian Pentecostal Mission

Miracle har sett mirakler

Hun har vært et mirakel for mange. Andre mirakler har uteblitt.

Miracle Zawadi er psykolog i det østlige Kongo. Hun er den første kvinnelige psykologen i området. Hun lever opp til navnet sitt, og har vært et redskap for Guds mirakel for mange kvinner. Zawadi betyr ”gave” på swahili, og er ikke noe mindre betegnende. For jenter og kvinner i alle aldre som har overlevd voldtekt er hun en gave.

Miracle blir blank i øynene av glede over fredsprisen som er tildelt Dr. Mukwege og Nadia Murad, og roser samarbeidet med kirurgen. Fredsprisvinneren fortalte i sin tale om småbarn som er ødelagt i urinveier og endetarm etter å ha blitt voldtatt av en voksen mann. Miracle ble tilkalt som psykologekspert for å bistå barna og foreldrene.

– Mange sliter med selvmordstanker. De ønsker å dø.  Det er hardt arbeid å finne livet verdt å leve igjen, sier hun.

Spebarn, småjenter, skolejenter, tenåringsjenter, unge kvinner, voksne kvinner, bestemødre, oldemødre. Miracle har hjulpet jenter og kvinner i alle aldre, og ingen er trygg når rebellgrupper angriper landsbyer. – De angriper landsbyer, eller gjemmer seg i skogene og går til angrep på kvinner som er alene på åkeren, forteller psykologen. – De kidnapper noen, andre lar de ligge igjen. Men enten det skjer på den ene eller andre måten, er det store problemet etterpå skam.

– Å bli utstøtt av familien, utstøtt av lokalsamfunnet er noe av det vanskeligste som møter jenta eller kvinnen etter en voldtekt. Jenter kan til og med bli avvist av sine egne foreldre, forteller Miracle. – En av mine vondeste opplevelser var ei jente på 8 år som ble voldtatt. Jeg jobba med både jenta og foreldrene, men mora ville ikke hjelpe datteren, og sto fast på den beslutningen.

Psykologen renser stemmen og blir stille en stund. – Det er fryktelig å mislykkes, hvisker hun.

Men en stor motivasjonsfaktor er å se hvor mange som får det bedre, å se håpet som tennes i øynene og ansiktene til kvinner og deres familier. – Vi jobber med enkeltpersonen og med familien, forklarer Miracle og fortsetter: – Og vi jobber med ledere i lokalsamfunnene. Forandring trengs på alle nivåer for å få bukt med skammen.

”Vi” er CAMPS, prosjektet som ble startet av CELPA-kirken for cirka 15 år siden for å hjelpe kvinner som hadde blitt voldtatt, og som fortsatt drives med Pinsemisjonen som hovedpartner. Prosjektet får dessuten støtte fra FN for gripe inn og gi krisehjelp til voldtatte kvinner i områder der andre ikke klarer eller tør å dra. Miracle er leder for det psykososiale arbeidet.

– Noen blir hjemløse fordi de blir utstøtt, og særlig blant unge jenter er det mange som havner i prostitusjon etter å ha overlevd voldtekt, på grunn av de sosiale konsekvensene og utstøtelsen, forteller hun. – Vi jobber med lærere, for de har stor innflytelse på sine lokalsamfunn. Det samme har pastorer, kvinneledere, og andre som nyter stor respekt i landsbyene. Når de forklarer at det ikke er kvinnens skyld, lytter folk og mange begynner å ta i mot voldtektsofre med forståelse og varme.

– Det aller verste er å ta fra dem barna, sier Miracle. I dette samfunnet er det mannen som har foreldrerett, så derfor kan kvinnen som er utstøtt miste barna sine. – Det er viktig å hjelpe mannen til å forstå, og ikke minst mannens familie.

Skammen, de sosiale konsekvensene, frykten for å bli utstøtt, frykten for å miste hjem og barn for voksne kvinner eller for aldri å bli akseptert eller gift for unge jenter. – Selvmordstankene kan bli overveldende. Tanken på at livet igjen kan bli godt er langt borte, forteller psykologen.

– Jeg prøver å tappe inn i de indre ressursene. En indre ressurs som ofte er stor er tro, forteller Miracle. – Mange voldtektsofre går igjennom en troskrise. ”Hvor var Gud? Hvordan kunne Gud tillate at dette skjedde med meg?” spør mange seg. Men mange tenker også etter en stund: ”De kunne drept meg, men Gud bevarte meg”, utdyper hun. Hun har opplevd noen troskriser selv også, som følge av det hun har sett og hørt i arbeidet: – En kvinneleder i en menighet gjorde en stor innsats for å hjelpe kvinner som hadde blitt voldtatt. Hun gikk i skogene og berga ut mange og brakte dem til oss så de fikk hjelp. Etter en lang dag med samtaler med kvinner som hun hadde brakt til oss, kom hun til meg i skjul og fortalte fortvilet at hun selv var blitt voldtatt av soldater mens hun hadde gått i skogen for å oppsøke de voldtatte kvinnene.

Miracle tenker høyt: – Foreldre ønsker ikke vondt for barna sine, og Gud er vår far som ønsker oss godt. Mennesker gjør onde ting, men det er ikke Gud som har sendt dem. Jeg sammenlikner ofte Gud og mennesker, og Gud er den som ser at du har verdi, at du fortsatt har verdi.

– Mange føler på sterk skam og er redde for å snakke med mennesker om det som har skjedd, men noen sier: ”Jeg vil fortelle Gud, for Gud holder på hemmeligheter”, fortsetter hun.

Et annet dilemma handler om å hjelpe soldatene. – Jeg hjelper alle. Også soldater, sier hun og drar på det. – Jeg føler meg fordømt for å hjelpe gjerningspersoner, og kan definitivt ikke si ”Gud dømmer deg ikke”. Det er vanskelig å vite hvordan jeg kan gripe det an.

Miracle har sett for mye av de grusomme konsekvensene av soldatenes herjinger til å ta lett på det. Men alle saker har flere sider. – Mange av soldatene er kvinner, forteller hun. – De har selv blitt voldtatt, de har sett mennene sine bli drept. Så har de selv drept. De er ofre og gjerningspersoner på en gang.

Alle trenger hjelp. Miracle forteller om en ung gjerningsmann som ble en kristen. Han kjente på en enorm skyld, og ville dø. – Historien om røverne på korset ble forløsende for ham. Røverne var ikke uskyldige, men hadde gjort fryktelig ting og fortjente å dø. Den ene anerkjente hvem Jesus var. Krevde Jesus at han måtte kontakte alle han hadde gjort forferdelig ting mot og gjøre opp for seg? Måtte han gjøre opp for alt det onde han hadde gjort med å gjøre gode gjerninger? Var det mulig eller umulig for ham å bli frelst?

Miracle svarer selv: – Jesus tilgir. Betingelsesløst.

Skyld er et gjengangerproblem både for gjerningspersoner og for overlevende. Jentene og kvinnene som har blitt voldtatt jobber seg fram til å kunne si: ”Det var ikke min skyld”. Familiene deres får hjelp til å si: ”Det var ikke hennes skyld”. Landsbyene får hjelp til å forstå: ”Det er ikke kvinnens eller jentas skyld”.

– Mange får en ny identitet og er bare ”voldtatt kvinne”, og jeg forsøker å hjelpe dem til å se på voldtekten som et problem som fant sted og ikke som en tilstand eller identitet. ”Den dagen ble du voldtatt, men ikke i dag. Så i dag er du ikke en voldtatt kvinne. Du er deg”, sier jeg.

(tekst: Ingrid Schärer Østhus)