Minneord om Ingeborg Eikeland

Vår kjære venn og misjonær Ingeborg Eikeland døde onsdag den 5. desember. Hun hadde vært kreftsyk en tid og blitt stadig svakere de siste månedene. Hun sovnet stille inn med sin søster Marta ved sin side.

Ingeborg ble født 19. desember 1930. Da hun var 8 år hadde hun en helt spesiell opplevelse hvor hun lovte Gud at om han hjalp henne i en situasjon som hun opplevde som vanskelig, så ville hun bli misjonær. Ingeborg glemte aldri det løftet hun gav til Gud.

Hjemme hos hennes foreldre var det sterkt engasjement for misjon og under tiden på realskolen leste Ingeborg flere misjonsbøker. Interessen for å bli misjonær svekket seg noe i ungdomsårene, men etter at hun hadde fullført lærerskolen og begynt som lærer i Måsøy i Finnmark, opplevde hun å bli døpt i Den Hellige Ånd, og at kallet hennes ble fornyet.

Etter et år på Elim Bible College i London og studier i Brüssel, reiste hun ut som misjonær til “Belgisk Kongo” i 1956. Hun arbeidet der nesten sammenhengende fram til 2013. Hun var utsendt fra Salem Sauda, men hadde sin norske base i Sandnes.

Ingeborg begynte sin tjeneste som lærer i Lemera, hvor nordmenn og svensker hadde en lærerskole sammen. Hun har vært lærer for tusenvis av kongolesere som i dag er spredt over hele landet.

Ingeborg har bidratt med hjelp i allslags behov innen evangelisering, kirkebygg, bibelskoler, søndagsskoler, diakonale prosjekter og hjelp til folk i nød.

Selv om nøden var stor, behovene mange og arbeidspresset enormt, elsket hun å være i Kongo. Med få unntak ble Ingeborg i Kongo tross uro, krig og alvorlige konflikter. Hun var den siste av misjonærene som dro da de væpnede konflikter oppstod og den første til å dra tilbake når det var mulig. Dette elsket kongoleserne henne for.

Sammen med trofaste kongolesiske medarbeidere, brukte Ingeborg så mye av sine ressurser for å hjelpe voldsutsatte kvinner, barn og menn både før og etter Panzi-sykehuset var blitt en realitet.

Hun ville ikke ha oppmerksomhet rundt sin egen person, men bare gjøre sin gjerning trofast dag for dag.

Selv om hun hadde 54 år i aktiv tjeneste i Kongo, hadde hun hele tiden omsorgen for familien hjemme. Hele slekten var i hennes tanker og bønner. De som fikk være sammen med henne i ” Kongo-hverdagen” oppdaget fort den sentrale plassen familien hadde i hennes hjerte. Den lengste «hjemmeperioden» var i ca. 3 år, der hun tok seg av sine foreldre på deres eldre dager.

Ingeborg var et ekstraordinært menneske som gjorde et sterkt inntrykk på alle hun møtte. Hun var gudfryktig og et bønnens menneske. Hun elsket å være til hjelp for folk.

Hun var ekstremt arbeidsom og hadde en arbeidskapasitet som få kunne måle seg med. Hun var nøyaktig i alt hun gjorde, hun var intelligent og hadde en hukommelse som de fleste ville misunne henne. Hun husket tall og personer og hendelser med den største nøyaktighet. Ingeborg var selvoppofrende og sjenerøs. Hun hadde en trygghet og ro som smittet over på alle som fikk være sammen med henne over tid.

Helt til det siste bevarte hun sin sinnsro og store tillit til Jesu ord og hans gode vilje for henne.

Etter at hennes dødsfall ble kjent i Kongo, har det strømmet inn hilsninger og kondolanser fra hennes venner og medarbeidere der, fra Celpa sin ledelse og fra hennes utallige kontakter i landet.

Vi lyser fred over hennes vakre og varme minne!

Bjørn Bjørnø

Generalsekretær Pinsemisjonen