Tårene til Sør-Sudans barn, et ran og flyktningenes glede - Pinsemisjonen - Norwegian Pentecostal Mission

Tårene til Sør-Sudans barn, et ran og flyktningenes glede

- en reiseskildring av Kristian Bregård

Jeg har alltid vært skeptisk til en del av framstillingen vi får av Afrika i vår del av verden. Hjelpeorganisasjoner, og til dels også misjonærer, er med på å skape et ensidig bilde av fattigdom og nød. På denne måten gir folk penger, og organisasjonene kan løse oppdraget sitt. For å være en motvekt mot dette, forsøker jeg i mine skildringer fra misjonsarbeidet å beskrive den fantastiske optimismen, pågangsmotet, gjestfriheten og de vakre menneskene som gjør at man så lett forelsker seg i det afrikanske kontinentet.

Å skrive et inspirerende reisebrev etter siste misjonstur hvor både det vakre og nøden er balansert, er imidlertid utfordrende. Sør-Sudan har hatt borgerkrig i mer enn fem år. Dette har skapt en av verdens største flyktningekriser. Mer enn 2 millioner har flyktet landet. Nesten like mange er internt fordrevne og halve befolkningen er avhengig av nødhjelp for å overleve.

Årets misjonstur ble lagt innom verdens nest største flyktningeleir. Jeg var glad for å ha med meg de uredde vennene fra Kverneland, Trygve Holta og Thomas Mæland, som hadde et enkelt ønske om å bidra med hjelp der hvor vi fant behov. Det skulle vise seg at deres hjelp redder et av våre viktigste prosjekter. I Bidi Bidi Refugee Camp i det nord-vestlige Uganda sitter nærmere 300 000 flyktninger fra Sør-Sudan i det som virker som et endeløst hav av mennesker. Flere av våre kristne flyktet hit i 2016 da kamphandlingene nådde et ekstremt nivå. Disse har vist en imponerende evne til å gjøre det beste ut av situasjonen. Vår evangelist Emmanuel klarte så vidt å berge livet etter en dramatisk flukt. Vi fant ham i leiren hvor han har startet opp to levende og forholdsvis store menigheter. Det er en mektig opplevelse å komme hit og bli mottatt med sang, dans og pur glede – til tross for at deres magre kropper bærer preg av små matrasjoner fra et skrint FN-budsjett. Flere av ungene går rundt i de samme fillete klærne som de over natten måtte flykte i for mer enn to år siden. Vi vet at mange av dem har sett og opplevd de verste overgrep vi kan tenke oss og tar oss selv i å lure på hvilke andre steder i verden man kan møte mennesker som i en så presset situasjon likevel møter deg med glede og gjestfrihet.

En stammeleder i leiren ønsker at vi skal bringe deres behov hjem til kirken vår og dem vi kjenner i Norge. Det er enkle basisbehov som klær, medisiner, skolegang osv. Og det er sterkt når han ber oss innstendig om ikke å glemme tårene til Sør-Sudans barn. Vi kommer ikke til å glemme tårene deres, men en følelse av maktesløshet brer seg over oss over oss. Vi klarte i det minste å få reist to hangarer (stokker og takplater) i flyktningeleiren. Disse gir beskyttelse fra regn og sol, og blir brukt som skole, kirkebygg og “grendahus”.

Det er inspirerende å se at vår menighet i Juba fremdeles lever i beste velgående. Til tross for at mange av våre ledere nå har flyktet, fylles det stadig på med nye. Søndagsgudstjenesten blir en sterk opplevelse hvor fokuset er å be om fred for landet. Vi får også møte våre flotte bibelskoleelever. Sør-Sudan er porten til det muslimske Nord-Afrika, og vi håper at bibelskolen vår kan trene evangelister som kan gå ut med evangeliet om fredsfyrsten Jesus til de unådde stammene i Sør-Sudan og Sudan.

På samme måte som de kristne misjonærene endret vår kultur i det kalde nord for 1000 år siden fra å dreie seg om blodhevn, krigertokt og hedenskap, tror vi at Jesus kan endre denne delen av verden på samme måte. Turens hovedmål var derfor å starte byggingen av et permanent bibelskolebygg og kombinert førskole. Prosjektet så imidlertid ut til å få seg en vanskelig start. Underveis til møtet med ingeniøren ble jeg ranet av to tyver, assistert av en korrupt politimann. De fikk med seg en stor sum penger som skulle dekke byggingen av grunnmuren på skolen. Det var en svært tung opplevelse å se at disse sårt tiltrengte pengene forsvant på en slik meningsløs måte, men alt i alt er jeg glad for at jeg overlevde ranet. Den tunge stunden ble likevel raskt snudd til glede. Thomas og Trygve sendte ut en facebookmelding til sitt nettverk. Deres kontakter ga raskt så mye penger at deres store giverglede, kombinert med noe refusjon på reiseforsikringen, gjør at vi mest sannsynlig får tilbake den samme summen som vi tapte. En vanskelig opplevelse ble snudd til en av de mest inspirerende opplevelsene jeg har hatt som misjonær.

Mens vi går over rullebanen til Juba for å gå på flyet igjen, sniker vemodet seg inn over å dra hjem. Turen ble riktignok i overkant spennende. Inntrykkene fra sultne og fillete flyktningebarn som like gjerne kunne vært venner med ens egne barn, gjør også sitt. Men det er noe med de flotte menneskene i dette landet som gjør at du bare vil komme tilbake gang etter gang. Man kjenner på en takknemlighet over å få være en del av denne vakre delen av Afrika. Og mens jeg går opp trappen til flyet, ber jeg en stille bønn om hjelp til å formidle tårene til Sør-Sudans barn på en måte som faktisk kan hjelpe dem.