Det internasjonale arbeidet i en spesiell tid

Vi har fått en prat med internasjonal leder, David Hetlelid om hans første måneder i den nye jobben, korona og hvordan arbeidet går videre i denne spesielle tiden.

Du har nå vært internasjonal leder i nesten fire måneder. Hvordan har det vært så langt?

-Det har vært veldig mye, mildt sagt. Det har vært veldig givende å bli kjent med nye og dyktige kolleger i Internasjonal avdeling. Mye interessant å lære, spesielt innen bistandsfaget.  Så har det vært krevende på grunn av Korona-situasjonen.

Jeg må også legge til at det har vært veldig hyggelig. Jeg har aldri opplevd så mange hjertegode lykkeønskninger. Det er merkbart at Pinsebevegelsen er en misjonsbevegelse, og det gir en sterk opplevelse av at dette står vi sammen om.

Vi kan ikke komme bort fra at nesten halvparten av din tid som internasjonal leder har vært i en svært krevende tid for hele verdenssamfunnet. Hvordan går det med misjons- og bistandsarbeidet i denne tiden som er tydelig preget av koronavirusets «herjinger»?

-Verden står nå mer eller mindre stille, og misjon handler mye om å være i bevegelse, både lokalt og globalt. Så ja, Covid-19 preger også oss på mange måter.  Noen misjonærer reiste hjem tidlig, mens andre har valgt å bli.  Uansett så er vi alle berørt slik at virksomheten er redusert i forhold hvordan det er til vanlig.

Har du konkrete rapporter å komme med fra misjonsfeltet?

-Jeg snakket denne uken med to misjonærer i Europa. De har det som de oss i Norge. Mindre aktivitet, mer hjemme, men ellers greit. Den ene misjonæren jeg snakket med, befinner seg i Ukraina. Jeg var glad for å høre at de foreløpig var uhindret fra å utføre det diakonale arbeidet som  bl.a handler om at de fattigste kan ha mat på bordet.

Mer bekymringsfullt er rapportene fra land som f.eks Kenya, der folk i praksis må velge mellom sult eller å følge smittevernstiltakene. I tillegg er en del afrikanske land nå rammet at svermer av gresshopper som ødelegger avlinger. Det som vi betegner som krise her til lands kan fort bli katastrofe i noen av våre misjonsland.

Vi er også i kontakt med ledere for våre søsterkirker som synes det er krevende å vite hvordan de skal forholde seg til koronatiltakene. De lever i spenningen mellom å tro på Guds beskyttelse fra smitte og det å følge gode smittevernstiltak. Vi i Internasjonal avdeling gjør vårt beste for å oppmuntre dem til å forkynne og praktisere en sunn og bærekraftig teologi.

Kan bistandsarbeidet gå videre, eller hvordan arbeider dere med prosjektene nå?

Det er satt i gang strenge smittevernstiltak i de fleste land, også der vi har bistand. Det reduserer muligheten for å drive bistand som vanlig. Vi har imidlertid jobbet på spreng i samarbeid med våre partnere for å se på muligheten til å omdisponerer ressursene til koronatiltak. Det vi allerede nå vet, er at det er et enormt stort behov for informasjonsarbeid. Dessverre hører vi om at det florerer mye fake news og uholdbar teologi i møte med denne pandemien. Her kan våre partnere og søsterkirker fungere som Folkehelseinstituttet gjør i Norge.

Hva kan Ola Nordmann gjøre for å hjelpe i denne spesielle tiden?

Det sies at misjonen står på tre ben: Be, gå og gi.

Akkurat nå er det vanskelig å være i bevegelsen, men vi kan be og gi.

Paulus sier det klart: Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Altså, bønn fremfor alt.

Så har jeg blitt minnet på hvor opptatt Paulus var av å hjelpe de kristne i Jerusalem som var rammet av hungersnød. Han involverte mange menigheter i daværende Asia for å hjelpe til. Han skriver bl.a dette til menigheten i Korint: «For denne tjenesten, denne gudstjenesten, er ikke bare en hjelp for de hellige i deres nød; den skaper også en overflod av takk til Gud».  Så min oppfordring er at vi også er med og gir.